– Hva säger du? Jag förstår inte! Jeg ser på sjefen, han ber meg jobbe på Jomfrusalen. – Æ skjønne dæ ikke, Ka sei du nå, Päivi ? Sjefen smiler. Dialekten i Finmark høres morsom ut, men jeg forstår ikke hva han sier. Jeg jobber på fiskefabrikken i Vadsø. Jeg vil spare penger for å reise til Australia, men ikke i min hjemby, helst ikke i Finland i det hele tatt. I Jomfrusalen står jeg aleine og moser fiskerester. Senere binder jeg torsk. Så kommer jeg til filét, pirker orm fra fiskekjøttet, fjerner bein og skinn. Jeg får ofte kassene i retur og lukter fisk døgnet rundt. Jeg kan allerede si mange norske ord. Ka? Æ? Værsågod. Korsen går det? Ha det bra! Jeg skaffer meg jobb som servitør på SAS-hotellet i Vadsø. Jeg er nitten og ferdig med videregående i Tornio, innerst i Bottenviken. Året er 1986. Jeg reiser til Oslo og jobber som vaskehjelp og pleieassistent på Ullevål sykehus.

Et år senere går jeg på en kunstskole som heter Strykejernet. I januar 1988 flytter jeg til Helsinki. Jeg maler, tegner og lurer på om det er bedre å bli lege enn kunstner. I 1990 kommer jeg tilbake til Oslo for å begynne på Kunst- og håndverkskolen, Institutt for Farge. Jeg jobber med maleri, tegning, skulptur, performance og skriver min oppgave i kunsthistorie om Joseph Beuys.

I 1996 begynner jeg på skulpturlinjen på Kunstakademiet i Oslo. Mens jeg går tredje året, blir jeg tildelt atelier på Oslo Rådhus. De ni meter høye rommene gir stor plass til å utfolde meg. Jeg lager større skulpturer enn før og begynner å gi lange titler til arbeidene mine. Jeg skriver også setninger direkte på tegninger. La oss forenes, nå med en gang! l Slik gjennomføres søt hevn! Når vi tar deg så tar vi deg for godt! Kom, så kyss meg! Vi spiser deg og river deg i stykker! Kom, elskling, jeg vil vise deg til mine venner! Hjemme titter jeg på snapshot av moren min på ferie, det er lenge siden, da jeg var barn. Solen skinner på henne, hun smiler. Jeg begynner å skrive historier fra min barndom i Finland. De blir til en bok, Jeg elsker Sol.